De gale koreanerne..

En ny helg er slutt. Det er nå to uker siden jeg dro hjemmefra. Egentlig ganske rart, for det føles som om jeg har vært her veldig mye lenger. Kanskje på grunn av alt som skjer.

I helgen ble det arrangert "Akaraka" eller "Yosun games" eller noe i den gata. Det er en konkurranse i fotball, baseball, basketball, ishockey, amerikansk fotball, og rugby mellom de to store private universitetene i Korea, mitt universitet, "Yonsei", og "Korea University". Det hele ble avholdt i olympiaparken som ble bygget før OL i 1988.

Vel, helt siden vi kom til Yonsei har det blitt drevet snik-opplæring i heiing. Under bli-kjent-uken har vi nemlig gjort en hel del supporterdansing. Det har seg nemlig slik at universitetet har rundt 10 ulike skolesanger. Hver sang har sin egen dans med en del enkle tilhørende bevegelser. Dansen ledes av dansere som kan sangene og bevegelsene veldig godt, og det er meningen at de som står rundt skal kunne se på for å finne ut hva man skal gjøre. Det som tilsynelatende har vært isbrytnings-underholdning har tydeligvis vært alvorlig opplæring i heiing. Vi har nemlig brukt mangfoldige timer på heieopplæringen. Så mange timer at det ikke lenger var noe særlig moro.

På formiddagen på lørdag en gang ankom vi olympiastadion. Dette var dag to av arrangementet, og det skulle konkurreres i rugby og fotball. Ved ankomst var stemningen upåklagelig og jeg kjente med en gang igjen sangene vi hadde danset til tidligere i uka. Yonsei er alltid de blåe, mens Korea U. er de røde. Vi deltes på midten og hadde hver våre cheerleadere på svære kasse-scener foran tilskuerne.

Stadion fra utsiden..

Stadion, delt på midten ved de store flaggene. Vi, de blå, er til høyre.

Hvis man ser godt etter, ser man en grønn cheerleader på den hvite boksen..

En times tid etter ankomst begynte kampen. Da hadde man allerede heiet siden man kom, og de fleste sangene hadde blitt gjort både 2 og 3 ganger. Det så ikke ut til å påvirke noen, og det var faktisk få som la merke til, eller brydde seg om, at avspark gikk for rugbykampen.

Men gøy var det, iallefall en stund, for koreanerne kunne dette med å heie. Musikken dundret og både fyrverkeri, flaggviftere og luftskip ble satt i aksjon.

Luftskipet som kom flygende inn midt i kampen, heldigvis unngikk det å bli truffet av fyrverkeriet

Cheerleaderene står på de de hvite boksene. Flaggvifterne er de blå helt til høyre.

Flaggvifterne igjen..

Røyk fra fyrverkeri..

Omtrent ved slutten av første omgang var det nok. Da hadde jeg hørt alle sangene 10 ganger om og om igjen, og de samme dansene om og om igjen. Her snakker vi kontinuerlig, uten pause siden vi kom. Koreanerne syntes fortsatt det var kjempegøy å heie og ga ikke uttrykk for å være særlig interessert i det som skjedde på banen. Selv ikke når en spiller lå nede, og ambulansen kjørte inn på banen for å hente ham, mens det tilsynelatende ble gjort hjertekompresjoner, ble det tatt pause i heiingen. The show must go on. Folk sang og danset uberørt.

Ambulansen som kom for å hente en spiller..

Etter rugby var det fotball, kjekt å se på, men ingen endringer i aktivitetene, heiingen fortsatte kontinuerlig.

The show goes on.. Og legg merke til han slitne blå heieren som sitter bak den nærmeste hvite boksen. Timesvis med heiing tar på..

Etter fotballkampen fikk vi beskjed om å løpe ned på baneområdet for å juble. Og her skulle det jubles, nok en gang i form av de ulike sangene vi hadde hørt en million ganger ila dagen. Jublingen skulle helst foregå i en ring sammen med andre folk som også måtte juble. Og nå skulle man være glad og rope høyt! Galskap!!

Her skal det jubles..

Mens man lager ring..

Og synger gamle sanger om igjen..

Etter dette var det slutt. 7 timer med kontinuerlig heiing var over. tusenvis av studenter proppet seg inn på undergrunnsbanen og dro til sitt. Vi dro hjem til universitetet der tradisjonen er å gå en slags øl-julebukk. Man går i området rundt skolen og synger sanger utenfor restaurantene, hvorpå restaurantene visstnok gir gratis øl og soju til studentene. Herlig postmodernistisk. Vi (utvekslingsstudentene) fikk ikke være med, og ble i stedet geleidet inn på en bar der man betalte for seg. Prisene på alkohol er uansett så latterlig lave at det i forhold til Norge er gitt-vekk uansett.

En, på mange måter, begivenhetsrik helg. Til tross for at heiingen kanskje ble litt i meste laget for en traust nordmann som meg, er det utrolig moro å få være med på alle disse rare greiene.

Til slutt, noen videoer jeg fant på youtube..







Inntil videre..