Chusook og kontaktsøkende koreanere

Chusook er en 3-dagers høsttakkefest der koreanerne tradisjonelt feiret gode avlinger. I dag er Chusook mer en ferie der man bruker tid sammen med familien. Et rykte begynte å gå blant utviklingsstudentene om at hele Seoul ville være stengt og at alle ville forlate byen for å dra hjem til familien sin. Mange hamstret tilogmed mat på fredag. Vel, det var ikke helt slik. Det minnet mer om lørdag hjemme i Norge, bare at i stedet for å stenge tidlig så åpnet butikkene sent.

Den siste uken har vært min første ordentlige uke på skolen. Det vil si at indtroduksjonsforelesningene er unnagjort. Alle fag virker overkommelige i arbeidsmengde, men det er uvant å ha obligatoriske forelesninger, dvs at læreren tar navneopprop. De fleste lærerne er gode i engelsk, og de fleste kommer fra kjente amerikanske toppuniversiteter. Alt lover bra.

I løpet av uken har jeg tatt konsekvensen av den store vektoverraskelsen på Marstrand og begynt å trene på en gym rett over gata fra der jeg bor. Det hele er ganske komisk. Hver gang man kommer får man shorts, t-skjorte og håndklær. Alle har hvert sitt skap der man oppbevarer joggesko, så man slipper i grunn å ta med noe som helst.
Mosjon er utbredt blant koreanerne og det er tydeligvis viktig å holde seg ved god helse. I alle parker og turstier finner man kommunale treningsapparater som koreanerne boltrer seg på.




På gymmen finner man massevis av spinkle koreanere linet opp foran speilet mens de flekser biceps og gjør grimaser. Dersom man sliter med den siste repetisjonen kan man også få støtte fra de rundt i form av hjelpende "ohhhh" og "ahhh". Det tar del i smerten.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg har fått en slags personlig trener. Hver gang jeg er der er det nemlig en av de ansatte som følger meg i alt jeg gjør. I begynnelsen var de veldig ivrige etter å hjelpe med å ta på vekter, løfte meg opp, rydde på plass etter meg osv. Etterhvert som jeg har gitt uttrykk for at jeg klarer meg selv har det gått over til at han bare sitter og ser på meg. Heldigvis var det verst i begynnelsen.
Den eneste engelsktalende der, med det engelske navnet Julie (mange koreanere velger seg et engelsk navn i tillegg til det koreanske), tar engelsk språkkurs hver morgen. Hun er over gjennomsnittet god i engelsk, og det er utrolig tilfredsstillende å kunne prate med koreanere der du føler at iallfall 75 % av kommunikasjonen når gjennom. For en gjennomsnittlig koreaner vil jeg si at dette nivået ligger på omtrent 50 %. Julie er veldig kontaktsøkende. Etter å ha prata i to minutter spør hun, "do you want to be my friend?". Egentlig et helt kurrant spørsmål, og en veldig hyggelig gest, men for en traust nordmann som meg komme slike spørsmål litt brått på. For det første ville noen aldri spurt om noe lignende i Norge, og for det andre er det ikke til å unngå at det dukker opp tanker om hvorvidt det ligger en agenda bak. Det sies at det visstnok ikke er uvanslig at koreanere ønsker vestlige venner for å kunne øve seg på engelsk, men det er helt greit for meg. Velvel, uansett svarte jeg selvsagt ja. Julie fikk telefonnummeret mitt, og hun skal vise meg rundt i Seoul en dag.

I går var jeg ute og spiste middag sammen med mannen (og familien) som ordnet husrom til meg og Live her nede. KGJS bygger en del skip i Korea, og Leif Harsem har vært KGJS' mann her nede. Når jeg i sommer fikk vite at det var fullt på skolens internat tok jeg kontakt med Leif som igjen tok kontakt med OJ Kim, en tidligere kollega. Dette er et godt eksempel på hvor utrolig hjelpsomme koreanerne er. OJ og kona hans satte umiddelbart igang jakten og brukte sikkert mangfoldige timer og dager på dette.
Vel, OJ var den eneste i familien som snakket engelsk, forutenom hans 18 gamle datter som kunne litt, men som var for sjenert til å prate særlig mye. OJ og familien var veldig hyggelige og tok meg med på et australsk biff-restaurant.
Som takk for hjelpen hadde jeg kjøpt en flaske linje-akevitt til ham. Når han fikk den smilte han, og sa til min store overraskelse at dette hadde han smakt før. Han må tydeligvis ha fått den samme gaven tidligere, for såvidt meg bekjent er ikke akevitt utbredt utenfor Skandinavia.

Til slutt, diverse bilder fra en kveldstur langs elven Han, som renner gjennom Seoul. Den er brun og det flyter døde fisker, men er faktisk et noenlunde idyllisk avbrekk fra et ellers kaotisk bybilde.