Busan, Sør-koreas syden..

En lang stund har gått. Hva har skjedd? Jo, først og fremst har tidsfristen for søknad om veileder til masterutredning kommet nærmere og nærmere. Jeg har i omtrent ett år grublet på hvilket tema jeg ønsker å skrive om, uten hell. Slike tidsfrister gjør meg til dels indifferent til andre fornuftige gjøremål, og jeg har altså forsømt blant annet skrivingen her, som jeg ellers selv har satt pris på.
Jeg ønsket lenge å skrive en empirisk oppgave om vekst og olje, men har rett og slett ikke klart å komme op med en fornuftig og konkret problemstilling. I en åpenbaring denne uken slo det meg at prising av realopsjoner i investeringer i stedet måtte bli mitt kall det siste halvåret på skolen. Det betyr altså at den bekymringen er borte, inntil videre.

Hva har skjedd på Korea-fronten. Vel, etterhvert tar jeg meg i å ha blitt litt apatisk til den engang så eksotiske tilværelsen. Alt som i begynnelsen var veldig rart og morsomt preller rett og slett av. Jeg er avstumpet. Dulting på gaten, køgåing på gaten, sitte på gulvet og spise, spise med metallpinner, sterk mat, sild i tønne på undergrunnen, hårføning før påkledning i garderoben, harking og spytting, sol, varme... Det går ikke inn på meg lenger. Samtidig innser jeg at det hele er en mer eller mindre permanent situasjon. Det er ikke lenger som å være på ferie. Tilpasningen til det nye betyr dog ikke nødvendigvis at man ikke savner det gamle. Norge er et fint land å bo i, iallfall for oss som er vant til det. Velvel, nok om det..

Etter å ha vært en stund i Seoul, føltes det naturlig å etterhvert søke til den store verden utenfor, nemlig Busan. Busan er koreas nest største by bestående av 3-4 millioner innbyggere. Busan ligger på sørkysten og er visstnok et yndet turistmål. Distansen mellom Seoul, som ligger helt i nord, og Busan som ligger helt i sør er i overkant av 450 kilometer. Mellom de to store byene finner vi en jernbane, med et tilhørene hurtigtog, som tilbakelegger distansen på i overkant av to og en halv time. Det betyr en snittfart på omtrent 180 km/t. Toppfarten på togene er 350, men til vanlig kjøres det ikke over 300.
Meg og Live dro avgårde tidlig fredag. Togreisen var som en hvilken som helst togreise, og det var vanskelig å merke at man kjørte i 300 km/t, foruten om når man kjørte forbi møtende tog, plutselig var det der, og like plutselig var det borte.

Busan var som Seoul, kaotisk og uoversiktlig. Dog, jeg fikk veldig raskt inntrykk av vi nå var i noe som lignet på et gjennomsnitts europeisk sydenland. Dette inntrykket er fraværende i Seoul, der Korea virker rikere enn det faktisk er. Til info har Korea et kjøpekraftsjustert BNP per kapita på omtrent 25000 dollar. Dette er på nivå med landene i Syden-området; Hellas, Italia, Spania etc. Det tilsvarende tallet for Norge er i overkant av 50000 dollar.

Første turiststopp var fiskemarkedet. Til tross for min egen oppgitthet overfor turister som drar til fiksetorget i Bergen, hadde jeg veldig lyst å se fiskemarkedet i Busan. Jeg mener, hva er det egentlig å se på fisketorget i Bergen? Fiskemarkedet i Busan var veldig spennende. Det var nesten bedre enn akvariet. Nå har jeg ikke vært på mange fiskemarkeder, men dette må være nærme fiskemarkedenes moderskip.

Små blekksprut

Sjøpølser?

Ål, trangt om plassen..

Større blekksprut

Blekksprut som kuler'n på land

En form for skate?

Dette ser ut som dørmatter, men det er faktisk tang..

Etter besøket på fiskemarkedet dro vi videre til neste turiststed, et buddhist-tempel i et av fjellene utenfor Busan. Det er vanlig at templene tilvyr overnatting for en symbolsk sum til de som måtte ønske det. Vi prøvde oss, men det visste seg at her måtte man bestille i forveien. Uansett, ublyg turist som jeg var fikk jeg knipset noen bilder.

Hovedbygningen, såklart med buddhastauter inni

Koreansk laftetak?

Sjølvaste.. I gull?

Massevis av små buddhastatuer.

Mer var det ikke å se i Busan. Vi valgte å dra hjem til Seoul med lyntoget etter et mislykket forsøk på å få overnatting.

Koreansk engelsk 2..

I serien "koreansk engelsk" kommer nå et nytt tilfelle av herlig koreansk engelsk språkbruk. Fotografiet ble tatt ved foten/inngangen av et turfjell i Seoul. Man forstår jo en del, men mye blir helt uforståelig. Forøvrig er jeg overbevist om at denne typen engelsk er forståelig for andre koreanere, altså at de har laget sin egen form for engelsk her.
Legg merke til at det helt nederst opplyses om et konsultasjonskontor for kommunisme.....

Koreansk engelsk..

Jeg kom over denne. Jeg har nevnt tidligere at engelsken noen ganger er litt vaklende her borte. Vel, her er en reklameplakat for en strand-festival i en mindre by i Korea. Altså en "beach-festival". Reklamen er i regi av Lotte, en stor varehus-kjede i Korea.

Chusook og kontaktsøkende koreanere

Chusook er en 3-dagers høsttakkefest der koreanerne tradisjonelt feiret gode avlinger. I dag er Chusook mer en ferie der man bruker tid sammen med familien. Et rykte begynte å gå blant utviklingsstudentene om at hele Seoul ville være stengt og at alle ville forlate byen for å dra hjem til familien sin. Mange hamstret tilogmed mat på fredag. Vel, det var ikke helt slik. Det minnet mer om lørdag hjemme i Norge, bare at i stedet for å stenge tidlig så åpnet butikkene sent.

Den siste uken har vært min første ordentlige uke på skolen. Det vil si at indtroduksjonsforelesningene er unnagjort. Alle fag virker overkommelige i arbeidsmengde, men det er uvant å ha obligatoriske forelesninger, dvs at læreren tar navneopprop. De fleste lærerne er gode i engelsk, og de fleste kommer fra kjente amerikanske toppuniversiteter. Alt lover bra.

I løpet av uken har jeg tatt konsekvensen av den store vektoverraskelsen på Marstrand og begynt å trene på en gym rett over gata fra der jeg bor. Det hele er ganske komisk. Hver gang man kommer får man shorts, t-skjorte og håndklær. Alle har hvert sitt skap der man oppbevarer joggesko, så man slipper i grunn å ta med noe som helst.
Mosjon er utbredt blant koreanerne og det er tydeligvis viktig å holde seg ved god helse. I alle parker og turstier finner man kommunale treningsapparater som koreanerne boltrer seg på.




På gymmen finner man massevis av spinkle koreanere linet opp foran speilet mens de flekser biceps og gjør grimaser. Dersom man sliter med den siste repetisjonen kan man også få støtte fra de rundt i form av hjelpende "ohhhh" og "ahhh". Det tar del i smerten.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg har fått en slags personlig trener. Hver gang jeg er der er det nemlig en av de ansatte som følger meg i alt jeg gjør. I begynnelsen var de veldig ivrige etter å hjelpe med å ta på vekter, løfte meg opp, rydde på plass etter meg osv. Etterhvert som jeg har gitt uttrykk for at jeg klarer meg selv har det gått over til at han bare sitter og ser på meg. Heldigvis var det verst i begynnelsen.
Den eneste engelsktalende der, med det engelske navnet Julie (mange koreanere velger seg et engelsk navn i tillegg til det koreanske), tar engelsk språkkurs hver morgen. Hun er over gjennomsnittet god i engelsk, og det er utrolig tilfredsstillende å kunne prate med koreanere der du føler at iallfall 75 % av kommunikasjonen når gjennom. For en gjennomsnittlig koreaner vil jeg si at dette nivået ligger på omtrent 50 %. Julie er veldig kontaktsøkende. Etter å ha prata i to minutter spør hun, "do you want to be my friend?". Egentlig et helt kurrant spørsmål, og en veldig hyggelig gest, men for en traust nordmann som meg komme slike spørsmål litt brått på. For det første ville noen aldri spurt om noe lignende i Norge, og for det andre er det ikke til å unngå at det dukker opp tanker om hvorvidt det ligger en agenda bak. Det sies at det visstnok ikke er uvanslig at koreanere ønsker vestlige venner for å kunne øve seg på engelsk, men det er helt greit for meg. Velvel, uansett svarte jeg selvsagt ja. Julie fikk telefonnummeret mitt, og hun skal vise meg rundt i Seoul en dag.

I går var jeg ute og spiste middag sammen med mannen (og familien) som ordnet husrom til meg og Live her nede. KGJS bygger en del skip i Korea, og Leif Harsem har vært KGJS' mann her nede. Når jeg i sommer fikk vite at det var fullt på skolens internat tok jeg kontakt med Leif som igjen tok kontakt med OJ Kim, en tidligere kollega. Dette er et godt eksempel på hvor utrolig hjelpsomme koreanerne er. OJ og kona hans satte umiddelbart igang jakten og brukte sikkert mangfoldige timer og dager på dette.
Vel, OJ var den eneste i familien som snakket engelsk, forutenom hans 18 gamle datter som kunne litt, men som var for sjenert til å prate særlig mye. OJ og familien var veldig hyggelige og tok meg med på et australsk biff-restaurant.
Som takk for hjelpen hadde jeg kjøpt en flaske linje-akevitt til ham. Når han fikk den smilte han, og sa til min store overraskelse at dette hadde han smakt før. Han må tydeligvis ha fått den samme gaven tidligere, for såvidt meg bekjent er ikke akevitt utbredt utenfor Skandinavia.

Til slutt, diverse bilder fra en kveldstur langs elven Han, som renner gjennom Seoul. Den er brun og det flyter døde fisker, men er faktisk et noenlunde idyllisk avbrekk fra et ellers kaotisk bybilde.

De gale koreanerne..

En ny helg er slutt. Det er nå to uker siden jeg dro hjemmefra. Egentlig ganske rart, for det føles som om jeg har vært her veldig mye lenger. Kanskje på grunn av alt som skjer.

I helgen ble det arrangert "Akaraka" eller "Yosun games" eller noe i den gata. Det er en konkurranse i fotball, baseball, basketball, ishockey, amerikansk fotball, og rugby mellom de to store private universitetene i Korea, mitt universitet, "Yonsei", og "Korea University". Det hele ble avholdt i olympiaparken som ble bygget før OL i 1988.

Vel, helt siden vi kom til Yonsei har det blitt drevet snik-opplæring i heiing. Under bli-kjent-uken har vi nemlig gjort en hel del supporterdansing. Det har seg nemlig slik at universitetet har rundt 10 ulike skolesanger. Hver sang har sin egen dans med en del enkle tilhørende bevegelser. Dansen ledes av dansere som kan sangene og bevegelsene veldig godt, og det er meningen at de som står rundt skal kunne se på for å finne ut hva man skal gjøre. Det som tilsynelatende har vært isbrytnings-underholdning har tydeligvis vært alvorlig opplæring i heiing. Vi har nemlig brukt mangfoldige timer på heieopplæringen. Så mange timer at det ikke lenger var noe særlig moro.

På formiddagen på lørdag en gang ankom vi olympiastadion. Dette var dag to av arrangementet, og det skulle konkurreres i rugby og fotball. Ved ankomst var stemningen upåklagelig og jeg kjente med en gang igjen sangene vi hadde danset til tidligere i uka. Yonsei er alltid de blåe, mens Korea U. er de røde. Vi deltes på midten og hadde hver våre cheerleadere på svære kasse-scener foran tilskuerne.

Stadion fra utsiden..

Stadion, delt på midten ved de store flaggene. Vi, de blå, er til høyre.

Hvis man ser godt etter, ser man en grønn cheerleader på den hvite boksen..

En times tid etter ankomst begynte kampen. Da hadde man allerede heiet siden man kom, og de fleste sangene hadde blitt gjort både 2 og 3 ganger. Det så ikke ut til å påvirke noen, og det var faktisk få som la merke til, eller brydde seg om, at avspark gikk for rugbykampen.

Men gøy var det, iallefall en stund, for koreanerne kunne dette med å heie. Musikken dundret og både fyrverkeri, flaggviftere og luftskip ble satt i aksjon.

Luftskipet som kom flygende inn midt i kampen, heldigvis unngikk det å bli truffet av fyrverkeriet

Cheerleaderene står på de de hvite boksene. Flaggvifterne er de blå helt til høyre.

Flaggvifterne igjen..

Røyk fra fyrverkeri..

Omtrent ved slutten av første omgang var det nok. Da hadde jeg hørt alle sangene 10 ganger om og om igjen, og de samme dansene om og om igjen. Her snakker vi kontinuerlig, uten pause siden vi kom. Koreanerne syntes fortsatt det var kjempegøy å heie og ga ikke uttrykk for å være særlig interessert i det som skjedde på banen. Selv ikke når en spiller lå nede, og ambulansen kjørte inn på banen for å hente ham, mens det tilsynelatende ble gjort hjertekompresjoner, ble det tatt pause i heiingen. The show must go on. Folk sang og danset uberørt.

Ambulansen som kom for å hente en spiller..

Etter rugby var det fotball, kjekt å se på, men ingen endringer i aktivitetene, heiingen fortsatte kontinuerlig.

The show goes on.. Og legg merke til han slitne blå heieren som sitter bak den nærmeste hvite boksen. Timesvis med heiing tar på..

Etter fotballkampen fikk vi beskjed om å løpe ned på baneområdet for å juble. Og her skulle det jubles, nok en gang i form av de ulike sangene vi hadde hørt en million ganger ila dagen. Jublingen skulle helst foregå i en ring sammen med andre folk som også måtte juble. Og nå skulle man være glad og rope høyt! Galskap!!

Her skal det jubles..

Mens man lager ring..

Og synger gamle sanger om igjen..

Etter dette var det slutt. 7 timer med kontinuerlig heiing var over. tusenvis av studenter proppet seg inn på undergrunnsbanen og dro til sitt. Vi dro hjem til universitetet der tradisjonen er å gå en slags øl-julebukk. Man går i området rundt skolen og synger sanger utenfor restaurantene, hvorpå restaurantene visstnok gir gratis øl og soju til studentene. Herlig postmodernistisk. Vi (utvekslingsstudentene) fikk ikke være med, og ble i stedet geleidet inn på en bar der man betalte for seg. Prisene på alkohol er uansett så latterlig lave at det i forhold til Norge er gitt-vekk uansett.

En, på mange måter, begivenhetsrik helg. Til tross for at heiingen kanskje ble litt i meste laget for en traust nordmann som meg, er det utrolig moro å få være med på alle disse rare greiene.

Til slutt, noen videoer jeg fant på youtube..







Inntil videre..

Første uke i Korea..

Etter vel en uke i Korea begynner ting å komme delvis på plass. Jeg har funnet en butikk der de selger brød, melk og noe pålegg, jeg funnet ut hva vaskemaskinen skal stå på, klart å kjøpe mobiltelefon. I det hele tatt begynner en hel del primære behov å tilfredsstilles.

Skolen begynte i går, så forrige uke brukte vi på å orientere oss i byen. Den er relativt uoversiktlig, og ikke veldig pen, men den har en god undergrunnsbane.

Slik ser jeg ut når jeg besøker koreanske palass

60.000 budhister demonstrerer utenfor rådhuset, visstnok ganske vanlig med store demonstrasjoner her. Seoul har et eget opprørspoliti som man ikke vil komme i veien for.

Hos Samsung hadde de digitale fiskedammer..

..og digitale gangfelt

Forrige uke hadde vi også et spesielt restaurantbesøk. Som vanlig måtte vi, pga koreanske skilter, velge en random restaurant. Som vanlig måtte vi, pga koreanske menyer og ingen engelsktalende ansatte, velge en random rett. Restauranten viste seg å kun servere spicy blekksprut. Vel, middagen ble tilberedt på en steikeplate på bordet vårt og besto av en slags chili-gryte med oppkuttede blekksprutarmer med en diameter på 2-4 cm.. med sugekopper. Det hele ble servert med sideretter som kimchi og tang. Litt satt ut ble vi, men det smakte faktisk veldig godt. Chili-greiene de har på alt de spiser her er dog fortsatt vanskelig å venne seg til, men blekkspruten i seg selv var kjempegod. En kulinarisk erfaring rikere.

Ferskvarebutikkene her er en opplevelse i seg selv. Fyllt opp med haugevis av udefinerbare råvarer. Den intense lukten av altmulig kan gi varige mèn for enhver.

mmmm.. kimchi..

mmmm.. tang..

mmmm.. udefinert..

Tørket småfisk, tydeligvis populært.

Norsk fotkrem.. need I say more..

Skolen begynte som sagt i går. Foreløpig har jeg ikke bestemt fag, men trakker rundt fra forelesning til forelesning for å høre om det er noe interessant, og om foreleseren er noenlunde god i engelsk. Det tar omtrent 20 minutter å gå hjemmefra til der jeg har forelesning. For å komme seg fra en ende av campus til en annen tar det 30-45 minutter å gå, derfor går det egne campusbusser busser fra nord- til sørporten. Her kommer en liten bildeserie fra skoleveien og campus.

Alltid masse folk..

Inngangen til campus..

Inne på campus..

Slik ser jeg ut når jeg går til skolen..

En vestlig bil..Vakre omgivelser..

Gjennom en park..

Her holder jeg for det meste til..